Drage blant sauer

  Autist. Person med asperger syndrom. Aspie. Å være på spekteret. Så mange måter å omtales på. Hva skal man velge? I de tidligste år var folk på spekteret (og de psyke generelt) omtalt som åndsvake. Et klinisk, nesten tørt ord som gjenspeilet de medisinske omgivelsene diagnosen ble kjent i. Selve begrepet autisme ble skapt tidlig på 1900-tallet, av den sveitsiske psykiateren og eugenisten Eugen Bleuler (1815 - 1939), som tok det fra gammelgresk; autos ‘selvet’. Han mente med dette at de som hadde slik autisme , var nærmere selvet. At de gikk inn i seg selv, heller enn å ha omgang med omverdenen.  En tilsynelatende grov feil når det kom til Hitlers tredje rike (Sheffer 2016), hvor åndsvake ble sperret inne på anstalter og drept, uansett hvilken tilstand de hadde. Men, ser man kynisk på det, er det alltid de svake som må bøte med livet når sterkmannstro kommer til orde og makt. Man så det da, man ser det nå. De svake, de andre, de underlegende og de avvikende. Fiender av d...

  Hvilken rolle spiller det om du må oppgi kåpe og veske på et musem – eller noe annet sted? Det er kun eiendeler, kun tøy, kun gjenstander. Det burde være enkelt.   Hvis du tidligere har opplevd å ha blitt urettmessig saumfart, er det vanskeligere. Når en vilt fremmed vil granske veskeinnholdet ditt; vil overfladisk granske hvem du er; vil ta seg inn i livet ditt på jakt etter ting som tyder på at du enten har nasket eller på annet vis forbrudt deg mot samfunnets lover og regler. Sannsynligvis drømt opp av en eller annen funksjonær, for lengst død og begravet. Være det seg hos tannlege, i sikkerhetskontrollen på flyplassen, kø på ditt lokale museum, på vei inn for å se et teater eller- operastykke, eller til og med i kassakø på matbutikken. Er du nevrotypiker, er disse handlingene dagligdagse. Forventede. Du tar av deg jakke og frakk uten å tenke noe særlig over det. Legger sekk eller koffert eller veske i skapet og tasser inn på museet. Eller legger alt villig i plastb...

  Asperger er et navn og et ord mange har et forhold til, men hva gjør ham så kjent? Dette er del to av autismens historie. Østerrikeren Johann “Hans” Friederich Karl Asperger (1906 - 1980) var barnelege før og under nazivelde i Wien. Han beskrev forekomsten av det han selv kalte ‘autistisk psykopati’[1] blant sine mannlige pasienter, og utga sine funn i 1944. Grunnet Aspergers fraværende samvær med nevneverdige wienske samtidige psykologer og psykiatere iløpet av 1930-årene, var han ikke interessert i andre synspunkt enn å se evneveike som mindreverdige. De herskende eugeniske, rasistiske, politiske og ovenfra-og-ned forholdene på 1930-tallet, ga god grobunn for Det tredje rikets diagnosemani også i Wien, med forferdelige følger. Han ble godkjent barnelege i 1931 og ble fast ansatt ved Wiens barneklinikk i 1932, hvor han senere ble opphøyet til direktør i 1934 som følge av forgjengeren Erwin Lazars bortgang. Her ble han kjent med kollega og nevrolog Erwin Jekelius[2]. Jekel...

  I et forsøk på å fremheve andre stemmer enn de som er mest kjente innad AST-bevegelsen, er det greit å begynne forfra.     Grunya Efimovna Sukhareva (1) (1891-1981) var en sovjetisk barnepsykiater som fordypet seg i autismetilstanden i 1920-tallets Moskva og den første vi kjenner til som beskrev diagnosen før den dukket opp i medisinsk litteratur.  Født i Kyiv 11. november 1891, jobbet hun først ved Kyiv psykiatriske sykehus fra 1917 til 1921. Deretter flyttet hun til Moskva og jobbet ved det psykonevrologiske barneinstitutt. Det var her Sukhareva grunnla Psykonevrologiske og pedagogiske sanatoriums skole for fysisk trening og medisinsk pedologi. Her foretok hun banebrytende autismeforskning ved å iaktta sine små pasienters dagligliv, som hun senere skrev avhandlinger om i henholdsvis 1925 og 1926. Sukhareva skrev over 150 forskningsartikler og et utall lærebøker innen psykiatri. Hun ble i 1928 medprofessor ved Moskvas første medisinske institutt og ledet d...

  Mitt første møte med bydelen etter mottatt AST-diagnose: “Næmmen, du er da høyt-fungerende!” Godt ment sikkkert, men ordene forminsket meg til en evne - slik mange på spekteret har opplevd og opplever. Å sky mennesker er ren overlevelse. Hva skal til for å overbevise seg selv om sitt menneskeverd i en verden hvor annerledeshet blir oppfattet som en mangel? I ekstreme tider bestemte denne mangelen hvem som skulle leve, og hvem som skulle dø. Når verden er solspettet og blå og den rødgule høsten er overalt, er det vanskelig å tro at noe grusomhet finnes, at ondt kan skje. Å opprettholde troen på det gode i mennesket er vanskelig. Naturkatastrofer, endeløs strid, maktmisbruk, løgn og avmakt kan raskt få en til å betvile denne såkalte godheten i mennesket. Hvorfor godt, når livet er og blir hardt? Man må ikke la seg forherde i dystre tider, men å holde troen er vanskeligere sagt enn gjort. Nå synes ikke fremmedfrykt og evnehets nødvendigvis med det blotte øyet, annet enn i sære...