Språkbytte
Jeg har hatt en åpenbaring og en jeg håper kan styrke mine skribleriers fremtid heller enn svekke dem. Selv om norsk er språket jeg strengt tatt skal beherske best, støter jeg på stadige vansker når jeg skal oversette den autistiske opplevelsen fra tanke til ord. For hvert begrep jeg mangler, for hver formulering jeg må omskrive for å passe inn steder hvor vi ikke har sluppet til, jo fattigere blir ordene. Det handler ikke om at norsk ikke duger til aktivisme, men at det rett og slett ikke er rede for AST enda. Det føles hele tiden som om jeg må gå omkring med andeføtter når jeg egentlig er en rev. For å forklare selv en brøkdel av revens opplevelse til endene, som ikke skjønner ett kvakk! Noen ting egner seg bedre på norsk. Å skrive om AST er ikke én av dem, foreløpig. Når det kommer mer kunnskap til, kommer jeg til å gjenoppta å fornorske mine mange kjære fagfelt og begrep. For forskning og videre skrivings skyld er det med tungt hjerte at jeg foretar et nødvendig språkbytt...