Drage blant sauer

  Jeg har hatt en åpenbaring og en jeg håper kan styrke mine skribleriers fremtid heller enn svekke dem. Selv om norsk er språket jeg strengt tatt skal beherske best, støter jeg på stadige vansker når jeg skal oversette den autistiske opplevelsen fra tanke til ord. For hvert begrep jeg mangler, for hver formulering jeg må omskrive for å passe inn steder hvor vi ikke har sluppet til, jo fattigere blir ordene. Det handler ikke om at norsk ikke duger til aktivisme, men at det rett og slett ikke er rede for AST enda. Det føles hele tiden som om jeg må gå omkring med andeføtter når jeg egentlig er en rev. For å forklare selv en brøkdel av revens opplevelse til endene, som ikke skjønner ett kvakk! Noen ting egner seg bedre på norsk. Å skrive om AST er ikke én av dem, foreløpig. Når det kommer mer kunnskap til, kommer jeg til å gjenoppta å fornorske mine mange kjære fagfelt og begrep. For forskning og videre skrivings skyld er det med tungt hjerte at jeg foretar et nødvendig språkbytt...

 I Norge nå sees ikke havet for bare bølger, menneskeverdige i skeiv, nevromangfoldig og aktivistisk forstand. Jeg kaster meg ikke på noen bølger bare for å være med i tiden. Det har aldri vært min stil. Men den nevromangfoldige bølgen er for viktig, til å bare la skylle over seg uten videre. Især ikke når jeg har arbeidet med nevromangfold de siste tre årene. Min avhandling er en krusning i hjerte av bølgen. Ikke fordi jeg hadde noe særlig ønske da jeg skrev, men fordi en del av meg visste jeg skrev for noe som er større enn meg selv.   Lenge har jeg trodd jeg har vært alene i min spede sak.  Å fremme kunnskap og bevisstgjøring om autismespektertilstanden (heretter  AST  eller  å være på spekteret ) her til lands. Jeg har talt de andres sak, de svakes sak, de såredes sak. De som blir dysset ned og fortiet. De som blir hørt for sent, når verden allerede har lyktes i å overbevise dem om nytteløsheten det er å stå frem som annerledes. Ikke å være en mus blant...