Drage blant sauer

  It is said ASC inclusion and acceptance has come a long way in 30 or so years. Closer reading shows the opposite. In the last newsletter of the Norwegian Autism Society (1) they seek new blood to integrate into their leadership and interest groups. With such a promising title as “Will You Contribute to Lead The Norwegian Autism Society Into the Future?” they entice at first glance, for those who wish to make a national difference in how ASC is perceived. Who could say no to that sellout question? This is an opportunity to practice what you preach. To put your money where your mouth is and seek to influence Norway's leading voices regarding autism in a new, more promising direction.  Right? The second line sounds good enough.  “Are you passionate about autism?” What scholar worth their salt wouldn't be? This is our bread and butter, an inclusive world shaped by us, for us. No more being talked over by experts and special educators , or condescended to fo...

  Low-waste life ought to be a neurodivergent dream: orderly, enduring and attentive. Yet the movement too often turns ecological care into an ableist purity test. Autistic people rarely do things halfway, in my experience, so helping the planet whilst following a set of rules, regulations and routines sounds lovely. Going zero waste has changed in the last decade or so: From storing all your trash in a mason jar to simply doing the best you can to live your life eco-friendly. Whether that means reusing paper to make art, composting your scraps into arable earth, reusing what you have in your life or reducing plastic, I am of the opinion that every little thing helps the change along. Eco-influencers online (TheSimpleEnvironmentalist, GreenEarthCo, Gittemary Johansen, Shelbizleee and the EcofriendlyUnicorn) are excellent voices to listen to regarding low or zero waste and sustainable living in general. When it comes to eco-ableism within the movement, one needs only take a look...

  Autistic people as burdens has a long history. Described by the Austrian pediatrician Hans Asperger in 1944, his child charges were considered ‘unberable burden[s]’ (Slagstad 2019) to their respective families. Today, autistic individuals are bemoaned by the establishment for being unable to ‘pay taxes’ or ‘write poetry’ (Kile 2025), wretched souls incapable of attaining the benefits of capitalism. They are drains on society and as such must either be thinned or weeded out. Eugenic terms openly being tossed about. ASC must be eradicated wholly from the population, for the sake of the precious children and their overburdened care givers.   The term eugenics means good birth and is openly being discussed regarding autistic individuals, disguised in progressive language as being burdens on society and family. A disease present in the best of families. A tragedy.  An all too common refrain for those who know the tune. In her 2016 book, War on Autism , Anne McGuire ...

  Jeg har hatt en åpenbaring og en jeg håper kan styrke mine skribleriers fremtid heller enn svekke dem. Selv om norsk er språket jeg strengt tatt skal beherske best, støter jeg på stadige vansker når jeg skal oversette den autistiske opplevelsen fra tanke til ord. For hvert begrep jeg mangler, for hver formulering jeg må omskrive for å passe inn steder hvor vi ikke har sluppet til, jo fattigere blir ordene. Det handler ikke om at norsk ikke duger til aktivisme, men at det rett og slett ikke er rede for AST enda. Det føles hele tiden som om jeg må gå omkring med andeføtter når jeg egentlig er en rev. For å forklare selv en brøkdel av revens opplevelse til endene, som ikke skjønner ett kvakk! Noen ting egner seg bedre på norsk. Å skrive om AST er ikke én av dem, foreløpig. Når det kommer mer kunnskap til, kommer jeg til å gjenoppta å fornorske mine mange kjære fagfelt og begrep. For forskning og videre skrivings skyld er det med tungt hjerte at jeg foretar et nødvendig språkbytt...

 I Norge nå sees ikke havet for bare bølger, menneskeverdige i skeiv, nevromangfoldig og aktivistisk forstand. Jeg kaster meg ikke på noen bølger bare for å være med i tiden. Det har aldri vært min stil. Men den nevromangfoldige bølgen er for viktig, til å bare la skylle over seg uten videre. Især ikke når jeg har arbeidet med nevromangfold de siste tre årene. Min avhandling er en krusning i hjerte av bølgen. Ikke fordi jeg hadde noe særlig ønske da jeg skrev, men fordi en del av meg visste jeg skrev for noe som er større enn meg selv.   Lenge har jeg trodd jeg har vært alene i min spede sak.  Å fremme kunnskap og bevisstgjøring om autismespektertilstanden (heretter  AST  eller  å være på spekteret ) her til lands. Jeg har talt de andres sak, de svakes sak, de såredes sak. De som blir dysset ned og fortiet. De som blir hørt for sent, når verden allerede har lyktes i å overbevise dem om nytteløsheten det er å stå frem som annerledes. Ikke å være en mus blant...