Språkbytte

-

 Jeg har hatt en åpenbaring og en jeg håper kan styrke mine skribleriers fremtid heller enn svekke dem.


Selv om norsk er språket jeg strengt tatt skal beherske best, støter jeg på stadige vansker når jeg skal oversette den autistiske opplevelsen fra tanke til ord. For hvert begrep jeg mangler, for hver formulering jeg må omskrive for å passe inn steder hvor vi ikke har sluppet til, jo fattigere blir ordene. Det handler ikke om at norsk ikke duger til aktivisme, men at det rett og slett ikke er rede for AST enda. Det føles hele tiden som om jeg må gå omkring med andeføtter når jeg egentlig er en rev. For å forklare selv en brøkdel av revens opplevelse til endene, som ikke skjønner ett kvakk!


Noen ting egner seg bedre på norsk. Å skrive om AST er ikke én av dem, foreløpig. Når det kommer mer kunnskap til, kommer jeg til å gjenoppta å fornorske mine mange kjære fagfelt og begrep. For forskning og videre skrivings skyld er det med tungt hjerte at jeg foretar et nødvendig språkbytte. Fordi det er blitt mer og mer tydelig at språket jeg elsker, ikke har ord for den jeg er. Å skrive om AST på norsk er som å oversette, heller enn å skrive fra hjertet, med unødige fotnoter og forklaringer for å forklare noe jeg kjenner så godt.


Ettersom både forskning og fagfeltene foregår på engelsk, bør min forskning her også gjenspeile dette. Min masteroppgave er på engelsk, forskerene jeg siterer er på engelsk (og dansk og tysk), mine likefolk skriver engelsk, jeg uttrykker meg (høyst ironisk) bedre på engelsk akademisk enn jeg gjør norsk. Grunnene er mange. Terningkastet er høyt. 


Hvis min forskning er så relevant og viktig som jeg har kommet til å tro, er det like viktig at den når flest lesere. Jeg vet jeg har vært taus til tider. Mange tanker i hodet. For mange til å skrive dem alle ned, aller minst gjengi dem her. Til tider tanker jeg tror ingen vil høre på.


Jeg skriver på tvers av fagfelt og det er det få etablerte forskere som innser, eller forstår verdien av. Akademia trives best på én fot (lik DPS, tilfeldig nok) og anser tverfagelig kunnskap som har autister selv i hjerte, heller enn i kikkerten, som undergravende for den gjengse akademiker? Ikke vet jeg, men det føles til tider slik. Især når man får høre mange saker fra ulike hold, hvem skal man da verdige sitt øre? Er det de som søker å kneble, eller de som støtter og lyser veien videre? Selvsagt de sistnevnte – det vet da enhver fornuftig sjel! Men er mennesket fornuftig? 


Kort sagt, det har vært en sann fryd å forsøke å bringe AST og kunnskap til folket. Det akter jeg å fortsette å gjøre, i aller høyeste grad, da dette er viktig. Forskersk, akademisk, politisk, personlig... Mange hester i mange retninger. Men når livet slår deg i magen, må du bare reise deg igjen, sterkere enn før, og skrive på. Ord har makt i rette hender og vi må nytte av oss av dem til skape den verden vi ønsker å leve i.


Jeg håper du som leser følger meg videre, uansett språk.


Med dette for øyet, og hjerte på rett sted, 


På snarlig gjenskriv!

Kommentarer

Legg inn en kommentar

Populære innlegg fra denne bloggen

Forkledd

-
  Vi på spekteret vet mye om forkledning, om ikke å vise sitt sanne jeg. Vi er drager blant sauer. Hva er å være en drage? Er det å stå stolt frem som den man er og gi blanke i hva andre sier? Er det å la sitt overmot skinne igjennom saueull aldri så lite, så storsamfunnet kan merke det er noe annerledes, men ikke helt forstå hva? For en på spekteret er det begge deler. Å være en drage favner om en bred oppgave. Det er en maske man tar på seg, og noe man skjuler seg bak. Det er et sinnelag og en sabla forbannelse til tider. Det er å både beklage seg for annerledeshet og fremsi den med buldrende røst. Å være en drage er å være fri og å være fanget. Vi fanges av innlært evnehets – aldri gode nok slik vi er – men settes fri av våre vidløftige tanker som tillegger våre spede kropper alt mellom himmel og jord. Vi oppildnes av drageprat fra eldre tider, av får med svidd ull og rennende øyne. En fare for alle får, er dragen og dens ild. Den hittil kuede dragen ser mot verden og høye hi...
Les mer

Bølgebrudd

-
 I Norge nå sees ikke havet for bare bølger, menneskeverdige i skeiv, nevromangfoldig og aktivistisk forstand. Jeg kaster meg ikke på noen bølger bare for å være med i tiden. Det har aldri vært min stil. Men den nevromangfoldige bølgen er for viktig, til å bare la skylle over seg uten videre. Især ikke når jeg har arbeidet med nevromangfold de siste tre årene. Min avhandling er en krusning i hjerte av bølgen. Ikke fordi jeg hadde noe særlig ønske da jeg skrev, men fordi en del av meg visste jeg skrev for noe som er større enn meg selv.   Lenge har jeg trodd jeg har vært alene i min spede sak.  Å fremme kunnskap og bevisstgjøring om autismespektertilstanden (heretter  AST  eller  å være på spekteret ) her til lands. Jeg har talt de andres sak, de svakes sak, de såredes sak. De som blir dysset ned og fortiet. De som blir hørt for sent, når verden allerede har lyktes i å overbevise dem om nytteløsheten det er å stå frem som annerledes. Ikke å være en mus blant...
Les mer

Nye briller

-
  Hva ser man etter når man gjør en kritisk lesning av ett eller flere verk? Hva vil det si å lese noe med neuromangfoldige spekterbriller og hvordan kan det benyttes til bedre å forstå AST (autismespektertilstand) både litterært, kulturhistorisk og samfunnsmessig?   Da jeg først begynte på avhandlingen som fikk navnet “In Alien Country Surrounded”, var det ikke med noe særegen tanke, bortsett fra å se nærmere på AST i litteratur som årsak til lunefullhet eller spissfindighet, som det oftest har blitt sett som oppigjennom årene. Dette står i motsetning til kroppslige lyter, som i sin helhet har vært nyttet som uttrykk for ondskap eller årsak for øvrig vanferdsel ifølge disabilityforskerene David T. Mitchell og Sharon Snyder (2001) med sin narrative prothesis theory . Et syn i sakte endring. Å lese bøker ved en neurodivergent autistic reading (med neuromangfoldige spekterbriller, fritt oversatt) byr på nye måter å tolke verdenslitteraturen på. Det var Sonya Freeman Loftis...
Les mer