Bølgebrudd

 I Norge nå sees ikke havet for bare bølger, menneskeverdige i skeiv, nevromangfoldig og aktivistisk forstand. Jeg kaster meg ikke på noen bølger bare for å være med i tiden. Det har aldri vært min stil. Men den nevromangfoldige bølgen er for viktig, til å bare la skylle over seg uten videre. Især ikke når jeg har arbeidet med nevromangfold de siste tre årene. Min avhandling er en krusning i hjerte av bølgen. Ikke fordi jeg hadde noe særlig ønske da jeg skrev, men fordi en del av meg visste jeg skrev for noe som er større enn meg selv.  

Lenge har jeg trodd jeg har vært alene i min spede sak. 

Å fremme kunnskap og bevisstgjøring om autismespektertilstanden (heretter AST eller å være på spekteret) her til lands. Jeg har talt de andres sak, de svakes sak, de såredes sak. De som blir dysset ned og fortiet. De som blir hørt for sent, når verden allerede har lyktes i å overbevise dem om nytteløsheten det er å stå frem som annerledes. Ikke å være en mus blant katter, halvt utpint for å være noe uglesett og hetset, men en drage blant sauer. Eie det man er med hud og hår og stå stormen ut med arr fra lyn og døve ører fra tordendrønn.

Jeg sier om meg selv at jeg er ordkjær skribent først, forsker siden. I løpet av de siste årene har jeg såvidt begynt å utforske tre hittil ukjente fagfelt i norske kretser: critical autism studies, disability studies og animality studies. Få norske akademikere vet om den første, flere begynner å få kjennskaper til den andre og siste. Inntil de får gode norske navn, står jeg i bresjen på den første, godt hjulpet av større forskere på feltet som Monique Botha, Luke Beardon, David Mitchell, Sharon Snyder og Sonya Freeman Loftis for å nevne noen. Med dette er det dog ikke sagt jeg er lærd på noen måte. Men det er steg i riktig retning, når jeg ser nøye nok etter, og vet hva jeg vil med bloggen.

Formidle annerledeshet, så sant det står i min makt, og forhåpentligvis endre gamle holdninger og fordommer litt etter litt. Språk først, så får vi se hvor bølgen tar meg.