Det koster å være rar

 Mitt første møte med bydelen etter mottatt AST-diagnose: “Næmmen, du er da høyt-fungerende!” Godt ment sikkkert, men ordene forminsket meg til en evne - slik mange på spekteret har opplevd og opplever. Å sky mennesker er ren overlevelse.

Hva skal til for å overbevise seg selv om sitt menneskeverd i en verden hvor annerledeshet blir oppfattet som en mangel? I ekstreme tider bestemte denne mangelen hvem som skulle leve, og hvem som skulle dø.

Når verden er solspettet og blå og den rødgule høsten er overalt, er det vanskelig å tro at noe grusomhet finnes, at ondt kan skje. Å opprettholde troen på det gode i mennesket er vanskelig. Naturkatastrofer, endeløs strid, maktmisbruk, løgn og avmakt kan raskt få en til å betvile denne såkalte godheten i mennesket. Hvorfor godt, når livet er og blir hardt? Man må ikke la seg forherde i dystre tider, men å holde troen er vanskeligere sagt enn gjort.

Nå synes ikke fremmedfrykt og evnehets nødvendigvis med det blotte øyet, annet enn i særegne hendelser, men har man en gang opplevd slikt (som jeg tror mange på spekteret har i egenskap av sin egen annerledeshet), sitter det i kroppen. Man blir vár på folks blikk, på deres kroppspråk og ubevisste (eller bevisste) handlinger. Går med frykten for gjentagelse nærmest naglet fast i kroppen. Selv om det ikke, eller aldri, gjentar seg slik det gjorde første gang. En mulig del av ondskapens natur, at den aldri kommer i samme skikkelse to ganger? Er det en historisk utvikling, en nødvendig lærdom, eller en dyster allsidighet som gjør den vanskeligere å spore? 

Men hva når man har blitt utstøtt og umenneskeliggjort og såret? Hva nå? Ikler man seg sitt egne sårede, arrete menneskekjøtt og prøver å oppnå gunst hos de som kastet en ut? Selv om det ikke fører til annet enn fornyet utkastelse og forstøtelse? Da har man i det minste gitt sine engang egne en siste sjanse. Beviser man sitt eget gjengangende menneskeverd, selv om man ikke lenger anser seg selv som menneske? Eller tar man saken i egne hender og bekrefter sin umenneskelighet på sitt eget vis? Som skremsel, demon eller drage? Er man stolt eller skjemt over sin egen umenneskeliggjøring?

Er man annerledes, blir man ansett som farlig. Faller man, for eksempel, mellom stolene syk og frisk, er man tilsynelatende ikke behandling verd. Man må være syk for å bli hørt. Men hvorfor farlig? Å være annerledes har alltid forstyrret samfunnsroen. Det har alltid forstyrret menneskets tro på seg selv som høyt hevet over verden, over alt annet som puster og lever. De som var eller er annerledes har skilt seg ut, hendige syndebukker. Einstøinger som trivdes i ensomhet og møtte verden på egen måte. Einstøinger som Emily Dickinson og Henry Cavendish, begge bemidlet nok til slikt. De var blant de få som kunne dyrke sine egne lidenskaper og sky verden fullt ut.

Å finne glede i sin egen umenneskeliggjøring handler først og fremst om å finne sin indre sjelero. Man kan aldri favne om sitt indre mørke før man slår seg til ro med den man er; all smerte, sorg og glede det ga en å gi opp samfunnet. Samfunnets oppfatning av en selv, rettere sagt. Er man fratatt det som gjør en menneskelig i samfunnets øyne, er det vanskelig å kreve sitt eget menneskeverd tilbake.

Men hva om menneskeliggjøring vendes på hodet? Når samfunnet forsøker å frata noen deres menneskeverd eller menneskelighet, er det fordi de vet du er menneske og det å benekte det skader deg, eller fordi du ikke er menneskelig i deres øyne? Å være av kjøtt og blod gjør vondt. Å være annerledes gjør vondt. Man føler verden så inderlig dypt. Man føler all skade og ødeleggelse og sorg den har blitt påført. Man føler så dypt at det gjør vondt. Å være menneske smerter, selv om ens menneskeverd har blitt en frarøvet.

Annerledeshet som sådan forminsker ingens menneskeverd; den beriker den. Ved hver lille handling, enten det er medfølelse, medynk, hjerterom, oppriktighet eller sannhetssøken, berikes personen. Det er deres ønske om å skape en bedre verden fra bruddstykkene av sin egen smerte. Det beviser en persons menneskeverd, selv om verden forsøker å ta det verdet ifra dem.