Maske til besvær

 

Hvilken rolle spiller det om du må oppgi kåpe og veske på et musem – eller noe annet sted? Det er kun eiendeler, kun tøy, kun gjenstander. Det burde være enkelt.

 

Hvis du tidligere har opplevd å ha blitt urettmessig saumfart, er det vanskeligere. Når en vilt fremmed vil granske veskeinnholdet ditt; vil overfladisk granske hvem du er; vil ta seg inn i livet ditt på jakt etter ting som tyder på at du enten har nasket eller på annet vis forbrudt deg mot samfunnets lover og regler. Sannsynligvis drømt opp av en eller annen funksjonær, for lengst død og begravet. Være det seg hos tannlege, i sikkerhetskontrollen på flyplassen, kø på ditt lokale museum, på vei inn for å se et teater eller- operastykke, eller til og med i kassakø på matbutikken.

Er du nevrotypiker, er disse handlingene dagligdagse. Forventede. Du tar av deg jakke og frakk uten å tenke noe særlig over det. Legger sekk eller koffert eller veske i skapet og tasser inn på museet. Eller legger alt villig i plastbokser for å bli gjennomsøkt av røntgen, som du selv blir. En vane man raskt blir vant med. Ikke noe å ta på vei for.

Hvis du allerede som nevroavviker har på ukjent vis forbrudt deg mot en av disse mange reglene, gjerne uvitende, er det verre å hanskes med. Kåpe eller frakk, taske eller sekk, er på en sær måte en del av ditt dagligdagse skjold mot verden. Hver gang du går ut døra, tar du på deg en maske. Den masken må være på plass hele dagen, med skrekkelige følger, skulle den gli ned kun for et øyeblikk. Klær og taske teller med i maska. Pussig som det kan høres ut. Tas det ifra deg... da står masken i fare. Du er som en firfisle uten hale, som en bjørn uten pels, som en fugl uten fjær.

Det er usedvanlig vanskelig å forklare hvorfor fratagelse eller saumfaring av eiendeler er et såpass sårt punkt. Sært, endog, kanhende? Hvorfor er det maskesplintrende å måtte oppgi en frakk? Du får den jo igjen når du har nydt museet! Det gir ingen mening for samfunnet i sin helhet. Å bli oppløst i tårer fordi du må ta frakken og veska nedenunder, i museets garderobe hvor hvem som helst kan inntre. Latterlig.

Dette er alle tanker som flyter opp. Når jeg skal forsøke å forklare grunnen til sammenbrudd elller hvorfor jeg ikke øyeblikkelig står først i køen på ethvert museum i mils omkrets, klar til å flekke av meg frakk og veske. I motsetning til nevrotypikere, har vi på spekteret på oss en maske. En maske, for meg personlig, er tett knyttet til klær og veske. 

Masken endrer seg basert på hvem vi snakker med. Ingen kjenner ditt sanne jeg, fordi masken er i konstant endring. Som maling i vann. Du kan være lattermild og munnrapp med én, dyster og innesluttet med en annen, bedårende med en tredje og verdenstrett med en fjerde. Den du er, er knyttet opp mot den du snakker med. Et evig slit som få hverken ser eller aner noe om.

Tilbake til klærne. Like vanskelig som det er å foklare maskeringsbehovet, er det å beskrive hvorfor tårene tys til når frakk og taske fratas. Det er umulig å beskrive på en oppklarende måte. Bare i nærvær av de vi kjenner inngående, kan masken falle ørlite. Frakk og taske med. Å avsløre sitt sanne jeg for fremmede, ribbet av frakk og annet maskevern, krever rak rygg og tunga rett i munn. Og så få tårer så mulig.