Drage blant sauer

Ord har makt, de kan enten fordømme eller forherlige. Vær varsom med ordene dine, de former deg. Visse ord ansees som vanskelige, det er ikke å komme utenom. Hvor man på engelsk glatt kan si I'm an autistic person , høres dette merkelig ut på norsk. Omvendt er også tilfelle, hvor ord som vanfør og vankunne ikke har noen oversettelse som fremmer deres alvor på engelsk. Det nærmeste begrepene kan oversettes til er henholdsvis ill-able og ill-wisdom , skal man ta det bokstavelig. En bedre oversettelse ville vært disabled og lack-learned , skjønt de kommer også til kort. Vankunne er jo også en heller kraftig betegnelse, da det ymter om kunnskapsløshet, eller også tafatthet i de høyere mysterier. Prefikset van- henviser jo til noe som er ille eller feil, sett i ord som vanry , vanskapt , vanstyre , vanmakt , vansmekte , vantro , vantrive , vanhjulpen (naob.no). Historisk bevandret som jeg er, velger jeg å skrive av både historisk og kulturell interesse, da jeg vet hvilken last o...

  Når er man en hest blant sebraer og en drage blant sauer? Når innser man at ens rarhet, ens egenskaper, er kun som følge av nevromangfold, åpner det seg en ny verden. Å lese Johanne Nordby Wernøs “Rar hest, vanlig sebra” i ukens Morgenbladet var en sjelden glede. Etter siste ukes leseropplevelse med Frank Rossaviks beskrivelse i Aftenposten av hverdagslige nedverdigelser som følge av en usynlig funksjonsvariasjon, kom Wernøs essay om en norsk autistisk kvinnes opplevelser som bestillt. Wernø begynner sitt essay med å glede leseren om eksistensen av sin “autismelogg” på åtti sider og hvordan hun noterer på fliker av servietter og på telefonen. Allerede da vet vi som er på spekteret, at vi er på rett spor. Hun beskriver så hvordan kroppen visner under et shutdown (likner et sammenbrudd/meltdown bare at mange går inn i seg selv heller enn å reagere på verden utenfor). Wernø betror leseren sine egne fordommer, sin egen evnehets, sin egen reise fra rar hest til vanlig sebra. Hu...

  Det å være annerledes og usynlig har til nå vært feid bort. Endring er i vinden, men er det rett å håpe på sol, eller skalke lukene for storm? Dette er mitt første svar til en kommentar på trykk. Frank Rossaviks “Nei, jeg hører ikke det jeg vil høre”, på trykk i Aftenposten 11. september. I sin kommentar, kort oppsummert, slår Rossavik et slag for de av oss med usynlige og synlige “reduserte funksjonsevne” og betror sin leser at også vi opplever hverdagslige nedverdigelser. Det er ikke vondt ment, disse hverdagslige nedverdigelsene. Folk evner bare ikke bedre. De mener godt, men gjør ubevisst ondt.  Rossavik er selv tunghørt, og kommentarillustrasjonen er en elefant med høreapparat. Han støtter seg på en ny rapport fra forskningsstiftelsen Fafo “Summen av de stadige påminnelser: Funksjonshemming, mikroaggresjon og helse” fra 27. august i år. Denne bedyrer at “seks av ti” i alderen 16 til 35, opplever en rekke hverdagslige nedverdigelser. Alt fra overdreven ros, forgl...

  Man skulle tro selvtilliten blant spekterfolket var bedre, men skraper du i overflatener det ennå rester av selvforakt. Etter min endte avhandling, hvor jeg i etterordet går i strupen på samfunnets stakkarsliggjøring, trodde jeg ikke jeg skulle møtes av endret syn på nevromangfold og AST (autismespektertilstand) over natten. Jeg trodde heller ikke på snarlig endring, men jeg hadde håpet at selvtilliten blant folk på spekteret i det minste var litt bedre. Der tok jeg grundig feil. Autisme blir benyttet som en unnskyldning fremdeles, endog av de som selv er på spekteret. Det blir nyttet som både skjold og spyd i debatt, enda begge er rustne og skadelige for både taler og tilhører. Hvorfor? Fordi få fatter hva det vil si å være på spekteret, så man kan stakkarsliggjøre seg for den minste kritikk og trekke det jeg kaller autismekortet . En unnskyldning for å ture frem med enten skadelig oppførsel eller holdninger som bunner uti ens funksjonshindring. Ingen kan motsi deg uansett,...