Ordoppgjør

-

Ord har makt, de kan enten fordømme eller forherlige. Vær varsom med ordene dine, de former deg.


Visse ord ansees som vanskelige, det er ikke å komme utenom. Hvor man på engelsk glatt kan si I'm an autistic person, høres dette merkelig ut på norsk. Omvendt er også tilfelle, hvor ord som vanfør og vankunne ikke har noen oversettelse som fremmer deres alvor på engelsk. Det nærmeste begrepene kan oversettes til er henholdsvis ill-able og ill-wisdom, skal man ta det bokstavelig. En bedre oversettelse ville vært disabled og lack-learned, skjønt de kommer også til kort. Vankunne er jo også en heller kraftig betegnelse, da det ymter om kunnskapsløshet, eller også tafatthet i de høyere mysterier. Prefikset van- henviser jo til noe som er ille eller feil, sett i ord som vanry, vanskapt, vanstyre, vanmakt, vansmekte, vantro, vantrive, vanhjulpen (naob.no).

Historisk bevandret som jeg er, velger jeg å skrive av både historisk og kulturell interesse, da jeg vet hvilken last ord som vanfør bærer med seg. Adjektivet før har en lang litterær og språkelig historie, da det opprinnelig henviste til menneskets dugelighet i enten strid, arbeid eller pleie; å være vanfør, derimot, var da å mangle denne dugeligheten. 

Fra 1800-tallet ad ble det benyttet for enhver som ikke kunne hjelpe seg selv, og på tidlig 1900-tallet ble det tatt i bruk for å betegne de som var pleietrengende, da det eldre legdverket ble smått om senn avviklet. Da vanføresaken ble satt på dagsorden på alvor, rundt år 1900, var det ansett som det beste ordet å benytte seg av (Vegheim 2023). Før hadde ord som åndssvak, evneveik eller sinnsyk vært benyttet sammen med vanfør. Ikke før i 1965 ble slikt erstattet av funksjonshemmet. Med trykk på funksjon. 

Skal jeg lene meg på disabilityforskere som Lennard Davis ligger språk til grunn for hets og hån (Davis 1995, Grue 2023). Alle begrep tatt i bruk, spede adjektiv sågar, som kun beskriver tilstand, blir før eller siden skjellsord i menneskemunn. Nå er menneske ikke lenger hemmet, men hindret av sin medfødte eller påtvungede tilstand. Det opplever en variasjon, den er nedsatt, den er mindre verd grunnet et lyte. Enten det lyte er sinnslig eller kroppslig. Det er forringet til sin evne. Sin funksjon i samfunnet. 

Intet annet teller. 

Storsamfunnet forminsker de vanskeligstilte og utenforstående, enten historisk eller kulturellt. Rett skal være rett når skeive feirer den bragd det er å elske eget kjønn, når butikker og foreninger deler ut nøkkelbånd i alle regnbuens farger, men sistnevnte skal ha den tilbake ved månedens slutt. Jo sannelig har vi kommet langt, fra forbrytelse til forherligelse, men tar små steg ellers. Den andre blir holdt på armlengdes avstand, selv i festrus og jubel.

Skal vi gå fra evneveik til evnehemmet til evnehindret, foreslår jeg nok et nyord som spiller på det gledesbringende ved å være annerledes, heller enn en byrde. 

Evnefryd, evneglede eller evnerikdom. Velg og vrak. Bedre å være noen en glede enn en byrde, til syvende og sist.

Ord som, med tid og stunder, muligens kan nyttes som substantiv og adjektiv uten at det føles rart i munnen. Ord som fremmer medmenneskelighet og innser at mangfold er veien å gå, heller enn å fordømme dem som er annerledes.

Heller “Jeg er evneglad/evnerik.” enn “Jeg har en funksjonshindring/funksjonsvariasjon.” 


Kilder

Davis, Lennard J. Enforcing Normalcy: Disability, Deafness and the Body. Verso. 1995

Det norske akademis ordbok (naob.no) 

Vegheim, Berit. “Nye ord hjelper lite uten holdningsendring”. Handicapnytt. 2023

Kommentarer

Legg inn en kommentar

Populære innlegg fra denne bloggen

Forkledd

-
  Vi på spekteret vet mye om forkledning, om ikke å vise sitt sanne jeg. Vi er drager blant sauer. Hva er å være en drage? Er det å stå stolt frem som den man er og gi blanke i hva andre sier? Er det å la sitt overmot skinne igjennom saueull aldri så lite, så storsamfunnet kan merke det er noe annerledes, men ikke helt forstå hva? For en på spekteret er det begge deler. Å være en drage favner om en bred oppgave. Det er en maske man tar på seg, og noe man skjuler seg bak. Det er et sinnelag og en sabla forbannelse til tider. Det er å både beklage seg for annerledeshet og fremsi den med buldrende røst. Å være en drage er å være fri og å være fanget. Vi fanges av innlært evnehets – aldri gode nok slik vi er – men settes fri av våre vidløftige tanker som tillegger våre spede kropper alt mellom himmel og jord. Vi oppildnes av drageprat fra eldre tider, av får med svidd ull og rennende øyne. En fare for alle får, er dragen og dens ild. Den hittil kuede dragen ser mot verden og høye hi...
Les mer

Bølgebrudd

-
 I Norge nå sees ikke havet for bare bølger, menneskeverdige i skeiv, nevromangfoldig og aktivistisk forstand. Jeg kaster meg ikke på noen bølger bare for å være med i tiden. Det har aldri vært min stil. Men den nevromangfoldige bølgen er for viktig, til å bare la skylle over seg uten videre. Især ikke når jeg har arbeidet med nevromangfold de siste tre årene. Min avhandling er en krusning i hjerte av bølgen. Ikke fordi jeg hadde noe særlig ønske da jeg skrev, men fordi en del av meg visste jeg skrev for noe som er større enn meg selv.   Lenge har jeg trodd jeg har vært alene i min spede sak.  Å fremme kunnskap og bevisstgjøring om autismespektertilstanden (heretter  AST  eller  å være på spekteret ) her til lands. Jeg har talt de andres sak, de svakes sak, de såredes sak. De som blir dysset ned og fortiet. De som blir hørt for sent, når verden allerede har lyktes i å overbevise dem om nytteløsheten det er å stå frem som annerledes. Ikke å være en mus blant...
Les mer

Nye briller

-
  Hva ser man etter når man gjør en kritisk lesning av ett eller flere verk? Hva vil det si å lese noe med neuromangfoldige spekterbriller og hvordan kan det benyttes til bedre å forstå AST (autismespektertilstand) både litterært, kulturhistorisk og samfunnsmessig?   Da jeg først begynte på avhandlingen som fikk navnet “In Alien Country Surrounded”, var det ikke med noe særegen tanke, bortsett fra å se nærmere på AST i litteratur som årsak til lunefullhet eller spissfindighet, som det oftest har blitt sett som oppigjennom årene. Dette står i motsetning til kroppslige lyter, som i sin helhet har vært nyttet som uttrykk for ondskap eller årsak for øvrig vanferdsel ifølge disabilityforskerene David T. Mitchell og Sharon Snyder (2001) med sin narrative prothesis theory . Et syn i sakte endring. Å lese bøker ved en neurodivergent autistic reading (med neuromangfoldige spekterbriller, fritt oversatt) byr på nye måter å tolke verdenslitteraturen på. Det var Sonya Freeman Loftis...
Les mer