Små stikk

-

 Det å være annerledes og usynlig har til nå vært feid bort. Endring er i vinden, men er det rett å håpe på sol, eller skalke lukene for storm?


Dette er mitt første svar til en kommentar på trykk. Frank Rossaviks “Nei, jeg hører ikke det jeg vil høre”, på trykk i Aftenposten 11. september.


I sin kommentar, kort oppsummert, slår Rossavik et slag for de av oss med usynlige og synlige “reduserte funksjonsevne” og betror sin leser at også vi opplever hverdagslige nedverdigelser. Det er ikke vondt ment, disse hverdagslige nedverdigelsene. Folk evner bare ikke bedre. De mener godt, men gjør ubevisst ondt. 


Rossavik er selv tunghørt, og kommentarillustrasjonen er en elefant med høreapparat. Han støtter seg på en ny rapport fra forskningsstiftelsen Fafo “Summen av de stadige påminnelser: Funksjonshemming, mikroaggresjon og helse” fra 27. august i år. Denne bedyrer at “seks av ti” i alderen 16 til 35, opplever en rekke hverdagslige nedverdigelser. Alt fra overdreven ros, forglemmelse av nødvendig tilrettelegging, manglende alvor, unødig hjelp og stakkarsliggjøring.


Han betegner begrepet mikroaggresjon som problematisk, da “hendelsene ikke alltid er aggressive (...) men også utilsiktet”. Han går videre til å snakke om hvordan “fire av ti” unge funksjonsvarierte opplever lite eller ingenting. Et spekter, med andre ord. Rossavik avslutter sin kommentar med håp om endring, at de usynlige skal bli synlige på lik linje med andre samfunnsminoriteter (herunder “muslimer og homofile”), da “funksjonshemmede” aldri sees på TV eller sjelden i medier (annet enn som inspirasjon).


Alt i alt er dette en viktig artikkel.


Den lufter begrep den gjengse leser som regel er ukjent med. Usynlig funksjonsvariasjon, mikroaggresjon, evnehets (fordommer mot funksjonsvarierte). Sistnevnte nevnes ikke. Bevissthet ellers er nærmest null. Så takk til Frank Rossavik som belyser slike begrep! 


Både disability scholar'en Stella Young (1982 - 2014) og critical autism scholar'en Monique Botha griper fatt i noe av det Rossavik beskriver. Youngs inspiration porn (2014) og Bothas minority stress model (2019), tar henholdsvis for seg funksjonsvariertes ‘inspirerende’ liv og laden (Young 2012) og spekterfolkets gjentatte vansker med nettopp hverdagslige nedverdigelser (Botha 2019). Være det seg avvikelser fra hvordan AST skal se ut (å ikke likne tilhørerens fetters søsters grandnevøs tremennings datters vesle sønn), bortfeielser om evneomfang eller tilretteleggelser, mistro under legebesøk fordi maskeringen som normalt menneske simpelthen ikke stemmer overens med hvordan uhelse ellers ser ut osv. osv. Gjentatte slike hverdagslige nedverdigelser fører til slutt til økt selvmordstanker blant de på spekteret, især kvinner (Cassidy et al. 2018), da kravene om å maskere sitt sanne jeg blir for mye og leder til utbrenthet. Dette siste er ofte en persons siste rop om hjelp og bør tas gravalvorlig av helsevesenet.


Især er Botha på saken mht. mikroaggresjoner, stigma og umenneskeliggjøringen spekterfolk utsettes for (Botha 2019) da deres høynede sanseinntrykk og verdenssyn barnliggjør dem i henhold til den nevrotypiske befolkningen. Dette er også andre forskere enig i, også når det kommer til funksjonsvarierte og andre minoriteter. Den Andre som lidende, stum og endog farlig hvor den tørster etter frihet fra smerte, hets og hat, er et vedvarende skadelig verdenssyn menneskeheten bør legge av seg. Vanføresaken i sin helhet har det stått splid om siden før 1922 (Departementet for sociale saker 1924), og det er i det hele skremmende å se at Norge ikke har kommet lenger når det gjelder menneskeverd i den grad at de som lever med usynlige funksjonsvariasjoner blir således oversett, misforstått og videre forsøkt gjemt unna. 


Så ja, muligens skulle mikroaggresjoner arresteres på lik linje med rasistiske og hatefulle religiøse ytringer, men vi er dog ikke kommet så langt som samfunn. Det er foreløpig intet problem å akke seg over at noen er stokk blind, døv eller dum. Det er i allefall intet problem å si at noen lider av eller har en sykdom, eller ikke er syke nok for behandling av helsevesen. Slikt sies med like stor selvfølge som at himmelen er blå. Evnehetsen og fordommene den bringer med seg er innbakt i språket og det er der vi må luke først, skal vi ha sjangs i det hele tatt.



Kildehenvisninger

Botha, Monique. “Autistic Community as a Buffer against the Efforts of Minority Stress”. Doktoravhandling. University of Surrey. 2019

Cassidy, Sarah, Bradley, Louise, Shaw, Rebecca and Baron-Cohen, Simon. “Risk markers for suicidality in autistic adults”. Molecular Autism,     No. 9 Iss. 42. 2018

Departementet for Sociale Saker. Vanføreomsorgen i Norge: Innstilling fra det av Socialdepartementet 21. september 1922 Nedsatte Utvalg til     Utredning av Vanføresaken. O. Christiansens Boktrykkeri. Kristiania. 1924

Young, Stella. “I’m not your inspiration, thank you very much”. Ted. April 2014. 

      <https:// www.ted.com/talks/stella_young_i_m_not_your_inspiration_thank_you_very_much>. 


 

Kommentarer

Legg inn en kommentar

Populære innlegg fra denne bloggen

Forkledd

-
  Vi på spekteret vet mye om forkledning, om ikke å vise sitt sanne jeg. Vi er drager blant sauer. Hva er å være en drage? Er det å stå stolt frem som den man er og gi blanke i hva andre sier? Er det å la sitt overmot skinne igjennom saueull aldri så lite, så storsamfunnet kan merke det er noe annerledes, men ikke helt forstå hva? For en på spekteret er det begge deler. Å være en drage favner om en bred oppgave. Det er en maske man tar på seg, og noe man skjuler seg bak. Det er et sinnelag og en sabla forbannelse til tider. Det er å både beklage seg for annerledeshet og fremsi den med buldrende røst. Å være en drage er å være fri og å være fanget. Vi fanges av innlært evnehets – aldri gode nok slik vi er – men settes fri av våre vidløftige tanker som tillegger våre spede kropper alt mellom himmel og jord. Vi oppildnes av drageprat fra eldre tider, av får med svidd ull og rennende øyne. En fare for alle får, er dragen og dens ild. Den hittil kuede dragen ser mot verden og høye hi...
Les mer

Bølgebrudd

-
 I Norge nå sees ikke havet for bare bølger, menneskeverdige i skeiv, nevromangfoldig og aktivistisk forstand. Jeg kaster meg ikke på noen bølger bare for å være med i tiden. Det har aldri vært min stil. Men den nevromangfoldige bølgen er for viktig, til å bare la skylle over seg uten videre. Især ikke når jeg har arbeidet med nevromangfold de siste tre årene. Min avhandling er en krusning i hjerte av bølgen. Ikke fordi jeg hadde noe særlig ønske da jeg skrev, men fordi en del av meg visste jeg skrev for noe som er større enn meg selv.   Lenge har jeg trodd jeg har vært alene i min spede sak.  Å fremme kunnskap og bevisstgjøring om autismespektertilstanden (heretter  AST  eller  å være på spekteret ) her til lands. Jeg har talt de andres sak, de svakes sak, de såredes sak. De som blir dysset ned og fortiet. De som blir hørt for sent, når verden allerede har lyktes i å overbevise dem om nytteløsheten det er å stå frem som annerledes. Ikke å være en mus blant...
Les mer

Nye briller

-
  Hva ser man etter når man gjør en kritisk lesning av ett eller flere verk? Hva vil det si å lese noe med neuromangfoldige spekterbriller og hvordan kan det benyttes til bedre å forstå AST (autismespektertilstand) både litterært, kulturhistorisk og samfunnsmessig?   Da jeg først begynte på avhandlingen som fikk navnet “In Alien Country Surrounded”, var det ikke med noe særegen tanke, bortsett fra å se nærmere på AST i litteratur som årsak til lunefullhet eller spissfindighet, som det oftest har blitt sett som oppigjennom årene. Dette står i motsetning til kroppslige lyter, som i sin helhet har vært nyttet som uttrykk for ondskap eller årsak for øvrig vanferdsel ifølge disabilityforskerene David T. Mitchell og Sharon Snyder (2001) med sin narrative prothesis theory . Et syn i sakte endring. Å lese bøker ved en neurodivergent autistic reading (med neuromangfoldige spekterbriller, fritt oversatt) byr på nye måter å tolke verdenslitteraturen på. Det var Sonya Freeman Loftis...
Les mer