Drage svarer sebra

 Når er man en hest blant sebraer og en drage blant sauer? Når innser man at ens rarhet, ens egenskaper, er kun som følge av nevromangfold, åpner det seg en ny verden.

Å lese Johanne Nordby Wernøs “Rar hest, vanlig sebra” i ukens Morgenbladet var en sjelden glede. Etter siste ukes leseropplevelse med Frank Rossaviks beskrivelse i Aftenposten av hverdagslige nedverdigelser som følge av en usynlig funksjonsvariasjon, kom Wernøs essay om en norsk autistisk kvinnes opplevelser som bestillt.

Wernø begynner sitt essay med å glede leseren om eksistensen av sin “autismelogg” på åtti sider og hvordan hun noterer på fliker av servietter og på telefonen. Allerede da vet vi som er på spekteret, at vi er på rett spor. Hun beskriver så hvordan kroppen visner under et shutdown (likner et sammenbrudd/meltdown bare at mange går inn i seg selv heller enn å reagere på verden utenfor). Wernø betror leseren sine egne fordommer, sin egen evnehets, sin egen reise fra rar hest til vanlig sebra. Hun betror oss hvordan hun tok til å lese og lytte og forstå, lenge før hun fikk diagnosen AST i voksen alder, “over førti år”. 

Hverdagslige nedverdigelser beskrives med en regndråpemetafor. Wernø unnslapp regnet, kun fordi hun så ut som alle andre, fordi hennes lyte er usynlig. Men dyvåt ble hun likevel. Oppgjøret med norsk helsevesen følger snarlig. Fastleger, hevder Wernø, sender voksne hjem uten henvisning da de får til å holde øyekontakt og er i faste forhold. I norske AST-ressurser, er man rammet, man lider, man er syk. Få fastleger vet hvordan AST hos voksne arter seg, især ikke hos kvinner. De som «greier seg bra», bortsett fra «sin angst, depresjoner, selvskadende adferd, spiseforstyrrelser, utbrenthet og huller i cv-en». Disse kvinnene (og jentene) som må slåss for å høres. For å bli trodd. For å få hjelp. Den norske autismeforeningen henvender seg stort sett til pårørende med barn med store støttebehov, ifølge Wernø. Et syn hun ikke er alene om. I ett eneste nummer av foreningens magasin Autisme i dag, har Wernø funnet tema underdiagnostisering av kvinner. Barn og pårørende er og blir målgruppen.

Derimot slår Wernø et kraftig slag for den britiske National Autistic Society – alt det den norske autismeforeningen ikke er. De tar tak i voksne på spekteret og har gode ressurser som tar tak i det å leve godt. Å f.eks forstå faresignalene ved utbrenthet. Videre er Wernø optimistisk i henhold til sin nye diagnose, og ser lyst på fremtiden. 

Da jeg først kom over artikkelen, ble jeg glad. Endelig en sent diagnostisert stemme som beskriver vanskene med å vokse opp (og bli godt voksen) før man omsider forstår hva som foregår i sin egen hjerne. En som langer kraftig ut mot den norske autismeforeningen og Norges holdning til oss på spekteret. Er vi ikke små, sårbare og kan maskere, er vi annerledes og må stakkarsliggjøres og barnliggjøres. Wernø innrømmer egne fordommer før hun ble diagnostisert og beskriver hvordan hun kvittet seg med dem. 

Nok en gang virker det som om verden forøvrig har kommet lenger enn ‘autisme er en sykdom’-pjattet. I bokhandelen Waterstone i London er det hylle på hylle med autistisk litteratur. Ikke bare velkjente klassikere som Silvermans Neurotribes (2015), men også nyere litteratur av kvinner på spekteret. Kvinnene trer ut fra skyggene og står stolte frem. Blant dem er komikeren Barbara Hendrix, critical autism forskerene Monique Botha og Chloe Fahar og nå også Johanne Nordby Wernø. I Norge har jeg såvidt sett snurten av god autistisk litteratur, blant annet på bokhandlen Tronsmo i Universitetsgata. 

En annen ting er at man blir “mer autistisk” når man blir diagnostisert. Det er ikke nødvendigvis feil, men betyr også at man gir seg selv lov til å tilkjennegi sine egne grenser og opprettholde de grensene for sin egen helses skyld. Noen ganger er det viktig, da man skal lære seg selv på nytt å kjenne. Velkommen til en ny spekterfylt verden med sine egne overraskelser og sorger.