Emily Dickinson

-

 Den amerikanske dikteren Emily Dickinson (1830-1886) var en skikkelig einstøing. Vi vet ikke om hun var på spekteret, men hun levde likevel et misunnelsesverdig liv, sett med spekterbriller.


Født i delstaten Massachusetts, var Emily Elizabeth Dickinson folkesky og levde et isolert liv som dikter. Hva litterær påvirkning angår, leste hun britiske romaniske diktere som William Wordsworth, amerikanske diktere som Ralph Waldo Emerson, Henry Wadsworth Longfellow og britiske forfattere som Charlotte Brontë og William Shakespeare. Takket være faren fikk hun en god utdannelse, med fag som engelsk, klassisk litteratur, latin, botanikk, geologi og historie.


Fra hun var sent i tyveårene, da moren ble sengeliggende og pleietrengende, forlot Dickinson sjelden huset. Det ga henne tid til å skrive. Enda hun skrev nærmere 1,800 dikt,  ble få utgitt mens hun levde, som oftest anonymt eller uten tittel og tungt redigerte for å tilpasse seg samtidens stil. Hennes lyriske særegenheter viste seg i tegnsetting, ujevn bruk av store bokstaver og korte linjer – noe som var uvanlig for hennes samtid. Når det kom til tema, skrev hun om natur, død, kjærlighet, blomster, gartnervirke, det indre jeg og udødelighet. Hennes livsverk sies å ikke tilhøre noen bestemt sjanger, ifølge litteraturviteren Judith Farr.


Det var ikke før etter hennes død i 1886, at Dickinsons poesi først så dagens lys. Den yngre søsteren Lavinia fant diktene i en låst kiste; diktningen ble utgitt, dog strengt endret for å holde seg samtidelig. En samlet utgave ble først utgitt i 1955, hvor Dickinsons unike dikterrøst ble hørt. 


Et eksempel er diktet “A certain Slant of light”:


“There's a certain Slant of light,

Winter Afternoons –

That oppresses, like the Heft

Of Cathedral Tunes –


Heavenly Hurt, it gives us –

We can find no scar,

But internal difference –

Where the Meanings, are –


None may teach it – Any –

'Tis the seal Despair –

An imperial affliction

Sent us of the Air –


When it comes, the Landscape listens –

Shadows – hold their breath –

When it goes, 'tis like the Distance

On the look of Death –”



Dette diktet, for meg, er om depresjon. Hun bruker det svinnende lyset for å beskrive sine følelser, og vinterlandskapet til å fremme ensomhetsfølelsen. Bruken av en protestantisk salmeliknende ordlyd og billedbruk er nok ikke tilfeldig. Vinterdagen beskrives som en katedral. Det svinnende lyset av en vinterettermiddag benyttes for å beskrive dikter-jegets fangede følelser.


Emily Dickinsons liv, som fysikeren Henry Cavendish', fortoner seg for noen forlokkende, særlig hos de på spekteret. En rutine forankret i ens egen lidenskap, i hva de holdt på med og hadde midler nok til å holde på med. Hver fordypet i sin egen verden, i midten av verden. Sitt eget rom, for å bruke Virginia Woolfs ord. Sitt eget rom, sin egen plass i en høylytt verden. En verden som godtar noen, men ikke andre.


Hvorvidt Emily Dickinson faktisk var på spekteret, spekuleres det om ennå. Ifølge Julie Brown i boken Writers on the Spectrum: How Autism and Asperger Syndrome Have Influenced Literary Writing fra 2010, hadde Dickinson lyd-, lukt- og smaksømfintligheter og få, men til gjengjeld dype lidenskaper (Brown 2010, 96). Dette stemmer overens med autisiske trekk vi kjenner fra samtiden. Hun skrev flere tusen brev gjennom livet, men ikke som var vanlig for samtiden. Hennes brev var “a carefully crafted opportunity to display her interests, or to explore a bit of the unknown ” (97-98) og språket hennes var unikt. Når man leser Dickinsons dikt, er det lett å tenke at de ikke var tiltenkt noen leser i det hele; heller var de redskap for selvinnsikt (99). 


Hennes måte å skrive på, hvor hun hopper hit og dit, tilsynelatende uten mål og mening for en ettertidig, nevrotypisk leserkrets, har tvert imot gjort henne mer berømt, ikke dømt henne til glemselen.



Kilder

Brown, Julie. Writers on the Spectrum: How Autism and Asperger Syndrome Have Influenced Literary Writing. Jessica        Kingsley Publishers. 2010

Dickinson, Emily Elizabeth. “There's a certain Slant of Light”. The Poetry Foundation. https://www.poetryfoundation.org/poems/45723/theres-a-certain-slant-of-light-320

Kommentarer

Legg inn en kommentar

Populære innlegg fra denne bloggen

Forkledd

-
  Vi på spekteret vet mye om forkledning, om ikke å vise sitt sanne jeg. Vi er drager blant sauer. Hva er å være en drage? Er det å stå stolt frem som den man er og gi blanke i hva andre sier? Er det å la sitt overmot skinne igjennom saueull aldri så lite, så storsamfunnet kan merke det er noe annerledes, men ikke helt forstå hva? For en på spekteret er det begge deler. Å være en drage favner om en bred oppgave. Det er en maske man tar på seg, og noe man skjuler seg bak. Det er et sinnelag og en sabla forbannelse til tider. Det er å både beklage seg for annerledeshet og fremsi den med buldrende røst. Å være en drage er å være fri og å være fanget. Vi fanges av innlært evnehets – aldri gode nok slik vi er – men settes fri av våre vidløftige tanker som tillegger våre spede kropper alt mellom himmel og jord. Vi oppildnes av drageprat fra eldre tider, av får med svidd ull og rennende øyne. En fare for alle får, er dragen og dens ild. Den hittil kuede dragen ser mot verden og høye hi...
Les mer

Bølgebrudd

-
 I Norge nå sees ikke havet for bare bølger, menneskeverdige i skeiv, nevromangfoldig og aktivistisk forstand. Jeg kaster meg ikke på noen bølger bare for å være med i tiden. Det har aldri vært min stil. Men den nevromangfoldige bølgen er for viktig, til å bare la skylle over seg uten videre. Især ikke når jeg har arbeidet med nevromangfold de siste tre årene. Min avhandling er en krusning i hjerte av bølgen. Ikke fordi jeg hadde noe særlig ønske da jeg skrev, men fordi en del av meg visste jeg skrev for noe som er større enn meg selv.   Lenge har jeg trodd jeg har vært alene i min spede sak.  Å fremme kunnskap og bevisstgjøring om autismespektertilstanden (heretter  AST  eller  å være på spekteret ) her til lands. Jeg har talt de andres sak, de svakes sak, de såredes sak. De som blir dysset ned og fortiet. De som blir hørt for sent, når verden allerede har lyktes i å overbevise dem om nytteløsheten det er å stå frem som annerledes. Ikke å være en mus blant...
Les mer

Nye briller

-
  Hva ser man etter når man gjør en kritisk lesning av ett eller flere verk? Hva vil det si å lese noe med neuromangfoldige spekterbriller og hvordan kan det benyttes til bedre å forstå AST (autismespektertilstand) både litterært, kulturhistorisk og samfunnsmessig?   Da jeg først begynte på avhandlingen som fikk navnet “In Alien Country Surrounded”, var det ikke med noe særegen tanke, bortsett fra å se nærmere på AST i litteratur som årsak til lunefullhet eller spissfindighet, som det oftest har blitt sett som oppigjennom årene. Dette står i motsetning til kroppslige lyter, som i sin helhet har vært nyttet som uttrykk for ondskap eller årsak for øvrig vanferdsel ifølge disabilityforskerene David T. Mitchell og Sharon Snyder (2001) med sin narrative prothesis theory . Et syn i sakte endring. Å lese bøker ved en neurodivergent autistic reading (med neuromangfoldige spekterbriller, fritt oversatt) byr på nye måter å tolke verdenslitteraturen på. Det var Sonya Freeman Loftis...
Les mer