Drage blant sauer

  Den amerikanske dikteren Emily Dickinson (1830-1886) var en skikkelig einstøing. Vi vet ikke om hun var på spekteret, men hun levde likevel et misunnelsesverdig liv, sett med spekterbriller. Født i delstaten Massachusetts, var Emily Elizabeth Dickinson folkesky og levde et isolert liv som dikter. Hva litterær påvirkning angår, leste hun britiske romaniske diktere som William Wordsworth, amerikanske diktere som Ralph Waldo Emerson, Henry Wadsworth Longfellow og britiske forfattere som Charlotte Brontë og William Shakespeare. Takket være faren fikk hun en god utdannelse, med fag som engelsk, klassisk litteratur, latin, botanikk, geologi og historie. Fra hun var sent i tyveårene, da moren ble sengeliggende og pleietrengende, forlot Dickinson sjelden huset. Det ga henne tid til å skrive. Enda hun skrev nærmere 1,800 dikt,  ble få utgitt mens hun levde, som oftest anonymt eller uten tittel og tungt redigerte for å tilpasse seg samtidens stil. Hennes lyriske særegenheter viste...

  Jeg trodde først det var oppslag for en savnet hund jeg så på vei til t-banen. Den sedvanlige ‘Fuglehund, tispe, hvit og svartspettet, sist sett nær Sognsvann 22.04, kl. 1915. Har peiler. Biter ikke. Ring.’ Da jeg kom litt nærmere, så jeg en ung manns ansikt stirre tilbake på meg. Så visst ingen fuglehund!   Beskrivelsen lød «Savnet mann. 25 år. Autismediagnose. Svartkledd. Savnet.» Jeg leste ikke lenger. Jeg fikk meg ikke til å lese lenger. Dette er en savnet person, allerede merket av sin egen diagnose. Som om hans AST var grunn god nok til å la hele Oslo vite, på lik linje med annen evne, hva som feilte ham? Som om det var det eneste som i sannhet var viktig å vite? Ikke at han elsket duften av kvaerike furutrær, eller solfølelsen på huden, eller lyden av sildrende vann? Kun at han hadde autisme? Hvordan tar man hensyn til det? Hadde det stått noe annet, som døvstum, hadde folk tatt mer hensyn når han omsider ble funnet? Hvis han omsider ble funnet? Sant å si, gjord...

  Å ha en diagnose er ikke alltid gøy. Skyggesiden blir som oftest omtalt, men folk glemmer mennesket bak. I Morgenbladet den siste uken har artikkelen “Hvem bestemmer hva det vil si å være autist?” fått forsidehenvisning. Den handler om autisme . På mange måter bra, på noen måter dårlig. Bra; fordi det vitner om at den blir mindre stigmatisert og fremmedgjort; fordi artikkelen dykker ned i litt av autismens historie, iallefall før 1960. Den priser den tysk-amerikanske forskeren Uta Frith som den som oppdaget og oversatte Hans Aspergers forskning fra tysk til engelsk, men går også i dybden på hvordan og hvorfor autisme har gått fra å være en byrde til å bli hipt . Bra tegn, så langt. Det vitner om at AST-diagnosen blir forstått i bredere kontekst — ikke lenger en byrde, men en styrke. Leser man NRK, derimot, får man et annet bilde.  Her skrives det om autismebølgen . Om barn som ikke får plass på spesialskoler fordi de ikke oppfyller kriteriene. Om barn som er utagerend...