Å savnes

-

 Jeg trodde først det var oppslag for en savnet hund jeg så på vei til t-banen. Den sedvanlige ‘Fuglehund, tispe, hvit og svartspettet, sist sett nær Sognsvann 22.04, kl. 1915. Har peiler. Biter ikke. Ring.’ Da jeg kom litt nærmere, så jeg en ung manns ansikt stirre tilbake på meg. Så visst ingen fuglehund! 



Beskrivelsen lød «Savnet mann. 25 år. Autismediagnose. Svartkledd. Savnet.» Jeg leste ikke lenger. Jeg fikk meg ikke til å lese lenger. Dette er en savnet person, allerede merket av sin egen diagnose. Som om hans AST var grunn god nok til å la hele Oslo vite, på lik linje med annen evne, hva som feilte ham? Som om det var det eneste som i sannhet var viktig å vite? Ikke at han elsket duften av kvaerike furutrær, eller solfølelsen på huden, eller lyden av sildrende vann? Kun at han hadde autisme? Hvordan tar man hensyn til det? Hadde det stått noe annet, som døvstum, hadde folk tatt mer hensyn når han omsider ble funnet? Hvis han omsider ble funnet?


Sant å si, gjorde opplysningen meg både forvirret og uvel, uten at jeg kan si hvorfor. Mulig var det utseende på plakaten? At samfunnet er så vant med savnet hund, savnet katt, savnet hamster-plakater at hodet øyeblikkelig går til dyr? Sidestiller vi da enda ulik evnethet med dyriskhet? Mindre verd kun grunnet evnemangel? Isåfall sier det mer om innebygget evnehets enn den enkeltes menneskeverd.


Hva skal til for å savnes? Er det varigheten? Ord før veiene skiltes? Følelsene etterpå? Angsten hos den som er savnet, eller hos de savnende? Hva gjør begge parter? Strever den savnede seg gjennom buskas og strigråter? Går de savnende videre med sitt daglige liv? Eller sitter den savnede ettertenksomt på en mosegrodd stein og funderer sin egen tilstedeværelse? Funderer å ende det hele her og nå? Har de noe som byr de tankene imot? Eller sitter de og venter på det uungålige?


Mulig han ble overveldet og måtte roe seg ned? Mulig han ble fortapt i verden rundt seg og glemte tid og sted? Mulig han gikk seg vill? Det får vi aldri vite, ei heller de pårørendes tanker. En skapnings smerte er aldri grunn god nok for kvikk fordømmelse; man er aldri inni et annet vesens hode — man vet aldri hva de tenker eller føler. Iallefall ikke fullt ut.


Å flykte fra det som går en imot virker kanskje mot sin hensikt, men overlevelsesevnen er et pussig vesen. Har man én gang opplevd at det å flykte beroliger sin indre redsel, prøver kroppen og hodet det samme som sist — hva enten det er kamp, flukt, frys eller logring som hjelper eller gjelder. Innlært ved dyrkjøpt smerte.


Like lite som lidelse skal nyttes for å bedømme hvem som har det verst, skal ulike evner nyttes til å rettferdiggjøre gruppetilhørighet. All smerte og lidelse kan og bør ikke sammenliknes, da en gruppetilhørighet tuftet på urett og smerte kun bringer med seg fornyet smerte — den samme en sjel ble utsatt for, nyttes nå for å skape grupper som viderefører den smerten de selv følte. Det blir til slutt en ond sirkel som man aldri slipper ut av, noe ingen er tjent med. 


Livet er skrøpelig — ta vare på det.


 






   



Kommentarer

Legg inn en kommentar

Populære innlegg fra denne bloggen

Forkledd

-
  Vi på spekteret vet mye om forkledning, om ikke å vise sitt sanne jeg. Vi er drager blant sauer. Hva er å være en drage? Er det å stå stolt frem som den man er og gi blanke i hva andre sier? Er det å la sitt overmot skinne igjennom saueull aldri så lite, så storsamfunnet kan merke det er noe annerledes, men ikke helt forstå hva? For en på spekteret er det begge deler. Å være en drage favner om en bred oppgave. Det er en maske man tar på seg, og noe man skjuler seg bak. Det er et sinnelag og en sabla forbannelse til tider. Det er å både beklage seg for annerledeshet og fremsi den med buldrende røst. Å være en drage er å være fri og å være fanget. Vi fanges av innlært evnehets – aldri gode nok slik vi er – men settes fri av våre vidløftige tanker som tillegger våre spede kropper alt mellom himmel og jord. Vi oppildnes av drageprat fra eldre tider, av får med svidd ull og rennende øyne. En fare for alle får, er dragen og dens ild. Den hittil kuede dragen ser mot verden og høye hi...
Les mer

Bølgebrudd

-
 I Norge nå sees ikke havet for bare bølger, menneskeverdige i skeiv, nevromangfoldig og aktivistisk forstand. Jeg kaster meg ikke på noen bølger bare for å være med i tiden. Det har aldri vært min stil. Men den nevromangfoldige bølgen er for viktig, til å bare la skylle over seg uten videre. Især ikke når jeg har arbeidet med nevromangfold de siste tre årene. Min avhandling er en krusning i hjerte av bølgen. Ikke fordi jeg hadde noe særlig ønske da jeg skrev, men fordi en del av meg visste jeg skrev for noe som er større enn meg selv.   Lenge har jeg trodd jeg har vært alene i min spede sak.  Å fremme kunnskap og bevisstgjøring om autismespektertilstanden (heretter  AST  eller  å være på spekteret ) her til lands. Jeg har talt de andres sak, de svakes sak, de såredes sak. De som blir dysset ned og fortiet. De som blir hørt for sent, når verden allerede har lyktes i å overbevise dem om nytteløsheten det er å stå frem som annerledes. Ikke å være en mus blant...
Les mer

Nye briller

-
  Hva ser man etter når man gjør en kritisk lesning av ett eller flere verk? Hva vil det si å lese noe med neuromangfoldige spekterbriller og hvordan kan det benyttes til bedre å forstå AST (autismespektertilstand) både litterært, kulturhistorisk og samfunnsmessig?   Da jeg først begynte på avhandlingen som fikk navnet “In Alien Country Surrounded”, var det ikke med noe særegen tanke, bortsett fra å se nærmere på AST i litteratur som årsak til lunefullhet eller spissfindighet, som det oftest har blitt sett som oppigjennom årene. Dette står i motsetning til kroppslige lyter, som i sin helhet har vært nyttet som uttrykk for ondskap eller årsak for øvrig vanferdsel ifølge disabilityforskerene David T. Mitchell og Sharon Snyder (2001) med sin narrative prothesis theory . Et syn i sakte endring. Å lese bøker ved en neurodivergent autistic reading (med neuromangfoldige spekterbriller, fritt oversatt) byr på nye måter å tolke verdenslitteraturen på. Det var Sonya Freeman Loftis...
Les mer