Banebrytere

 Dyp kunnskap kan gi opphav til lidenskap og aktivisme. Det faller lett for folk på spekteret.

Være det seg naturforskeren Henry Cavendish (1731 - 1810), som foruten å spise samme mat og ha på samme antrekk hver dag, uforstyrret satt og oppdaget brennbar luft (det ettertiden kaller hydrogen). Være det seg dikteren Emily Dickinson (1830 - 1886) som skrev dag ut og dag inn, uten å utgi, men likevel redefinerte lyrikken. Være det seg benediktinerabedissen Hildegard von Bingen (1098 - 1179) som skrev om helbredelse og språk, komponerte musikk, ble ansett som synsk og etterhvert berømt for sitt kloster i Rupertsberg hvor hun var legekyndig. Være det seg nordirske Dara McAnulty (f. 2004) som er naturelsker, skribent og klimaaktivist og skrev en dagbok (Diary of a Young Naturalist (2020)) hvor han beskriver sitt forhold til og forkjærlighet for naturen som følge av å ha AST. 

Dyrker man både kunnskapstørst og lidenskap har man funnet rett lei i livet, spør du meg. Gjør man det som følge av AST og dyp lidenskap eller av vitebegjær spiller ingen rolle. 

Et begrep ble nevnt for meg denne uka: Activist Scholar. Det fikk meg til å tenke.  Jeg definerer det som en person som binder sammen sitt forskningsfelt og sin aktivistånd.  Men kan en forsker i det hele være aktivist, eller motsatt?

En forsker er en person som utforsker verden. En aktivist er en som utforsker rettferd og menneskeverd. Begge er nysgjerrige og vitebegjærlige. Begge ønsker som regel å hjelpe eller lege verden. 

Det engelske ordet scholar innebærer en dyp kunnskap, hvor man har satt seg inn i og kjenner feltet så godt som man kjenner sine egne hender. I mine ører høres forsker som oversettelse av scholar litt malplassert ut. Nordlysforsker, treforsker, dyreforsker. Alt dette hører naturfag til. I litteraturfeltet skurrer oversettelsen ihvertfall. Ingen kaller seg ordforsker, språkforsker eller områdeforsker. Da heller lærd.

Aktivist innebærer også kunnskap, men også menneskeskjønn, heller enn kunnskap tilegnet seg gjennom grundig lesning. Palestinaaktivist, naturaktivist, reinaktivist, AST-aktivist, nevromangsfoldaktivist – folk som har satt seg inn i et felt og står sammen mot urett. Man forsker seg frem til uretten; man leser, lytter og lærer. Man deler sitt syn og står for det.

Hva har begge disse begrepene til felles?

De går begge inn i dybden, inn i beinmargen på et felt. De går dypere enn mange andre og kommer ut med nye innsikter. Muligens for kunnskapsmettede, kan noen påpeke. Det kan så være. Både forskere og aktivister deler av sin kunnskap og fremmer sitt verdenssyn ved å skrive, holde foredrag, snakke hull i hodet på villige tilhørere.

Ser man til historien kan man spore flere slike activist scholars; mange av dem, tilsynelatende, på spekteret. AST kjennetegnes ved sterk rettferdighetssans og gleden ved å samle dyptgående kunnskap innenfor et veldig snevert felt. For så å forsøke å dele av den kunnskapen man flommer over av. I AST ligger rett og slett en hang til aktivisme. 

Jeg vil heller si at aktivisme følger i vitebegjærlighetens kjølvann. Man oppdager noe, vil vite mer og blir sådan en mester i sitt felt, smått om senn. Velger man å gå lidenskapens vei og bli forsker på det feltet, er dette fabelaktig. Noen går enda lenger og velger aktivisme, så de kan berike og videreformidle til verden forøvrig. Begge er gode stier å gå, da aktivisme vekkes av rettferdssans, eller bare menneskelighet. Folk ser ondskap og motsetter seg den, enten mot natur, dyr eller mennesker. 

Viten er godt å ha, men somme tider vond å sitte på. De av oss som har lest historie, enten vår egen eller andres, vet hva som har skjedd. Vi vet både grusomhet og godhet, svakhet og styrke, forræderi og festlighet. Det går an å pådra seg andrehåndstraume ved for grundig lesning. Skremme seg selv ved å lese om forgangne og nåtidige grusomheter og dykke for dypt ned i dem. Selv om det er i beste mening for å slukke sin egen kunnskapstørst og vitebegjær. Man vil vite alt det går an å vite, slik at man har sitt på det tørre.

I så måte er både aktivister og forskere like, de nærer en dyp kjærlighet til feltene sine, selv om det noen ganger driver dem til vanvidd, enten ved sin egen middelmådighet eller andres uvitenhet om feltet. Således går aktivisme og forskning hånd i hånd.