Drage blant sauer

  AST er hverken en diagnose eller en tilstand, men en levemåte. AST påvirker fortid, nåtid og fremtid, forhold, verdenssyn og levevis, hvilket gjør det til noe mye mer enn en diagnose. Jovisst påvirker diagnoser både dagsform og levevis, men AST påvirker ens verdenssyn og verdensforhold. Samtaler misforstås pga. bokstavelig tolkning, meninger dysses ned grunnet avvikende toneleie, man ties og snakkes over før man har fått sagt sitt.  Tradisjonellt sett har autisme blitt iakttatt utenifra, av utenforstående og blitt sykeliggjort deretter. Det har vært utpekt mangler ved hver bidige anledning: mellommenneskelige vansker, omgivelsesømfintligheter, gjentagende adferd, stiv tenkemåte, hyppige sammenbrudd og kald væremåte. Men slik tankegang er å kun se solstråler på et dypt vann. Man aner ikke hva som ligger skjult under. Men solstrålene gis skylden når vannet piskes opp til storm. Fordi utenforstående ikke aner hva som forårsaker oppiskingen. Hugget i stein er muligens AST...

  Dyp kunnskap kan gi opphav til lidenskap og aktivisme. Det faller lett for folk på spekteret. Være det seg naturforskeren Henry Cavendish (1731 - 1810), som foruten å spise samme mat og ha på samme antrekk hver dag, uforstyrret satt og oppdaget brennbar luft (det ettertiden kaller hydrogen). Være det seg dikteren Emily Dickinson (1830 - 1886) som skrev dag ut og dag inn, uten å utgi, men likevel redefinerte lyrikken. Være det seg benediktinerabedissen Hildegard von Bingen (1098 - 1179) som skrev om helbredelse og språk, komponerte musikk, ble ansett som synsk og etterhvert berømt for sitt kloster i Rupertsberg hvor hun var legekyndig. Være det seg nordirske Dara McAnulty (f. 2004) som er naturelsker, skribent og klimaaktivist og skrev en dagbok ( Diary of a Young Naturalist (2020)) hvor han beskriver sitt forhold til og forkjærlighet for naturen som følge av å ha AST.  Dyrker man både kunnskapstørst og lidenskap har man funnet rett lei i livet, spør du me...