Telefonskrekk

-

 Telefonskrekk er en forunderlig ting å streve med. En ting av tiden? Et tegn på henfallenhet blant de unge? Et samfunnsproblem?

Å være på spekteret gir til tider tragikomiske utfall. Som det å snakke i telefonen. En fillesak. Eller rettere sagt, en utfordring. Jeg skulle ringe til dyrlegen. En smal sak. En fislesak. Men en sak jeg grudde meg til hele morgenen og trengte moralsk snutestøtte for å gjennomføre... 


Etterpå fikk det til å rive meg i håret. Det var jo så enkelt! Hurra for evig engstelse! En dag i mine sko er ingen enkel sak. Muligens et tegn på forfall? At jeg ikke takler å snakke med en kroppsløs røst som hverken kan se eller dømme meg?


Nevromangfoldighet i et nøtteskall. AST i et nøtteskall, sågar. Det har ingenting å gjøre med den sedvanlige klagen som dagens ungdom baler med. Det har å gjøre med turn-taking. Omgangssnakk, fritt oversatt. Å snakke på omgang, visst nok. Å forutse hvis tur det er å snakke. Å vite hvis tur det er å snakke. Like vanskelig som det er å hoppe inn i en samtale med mer enn én medtaler. Ikke nok med at du ikke får klare tegn på at det er din tur. Du må kun lite på din egen innøvde (innlidde?) evne til å forutse når det er din tur å snakke. Og lite hjelper det, hvis det samtidig er bakgrunnsstøy...


Samtaler, både på telefon og i levende live, er vanskelige. 


Det er en livsregel ikke alle vet om. Du må virke interessert, ikke skravle for mye om intetsigende emner, opprettholde nok øyekontakt, ikke få sauestirr, komme i hu å puste når et emne er hjertenært, gi mening til din medtaler og ikke fremstå som sær. For all del, aldri fremstå som sær. Men så er det også det du glemmer under samtalen. Hvis det er flere samtaler på samme sted, rundt et bord, i en gruppe, har du en lei hang til å glemme nøkkeldetaljer eller ikke høre hva din medtaler snakker om, fordi du med et halvt øre hørte naboklyngen snakke om noe annet som lå ditt hjerte nærmere enn hvaenn dere snakket om til nå. Hvorpå du brått blunker, stirrer ned i bordet og forsøker febrilsk å minnes hva i alle dager det var du ble spurt om mens du smuglyttet til naboklyngen. En evig skrekkelig runddans av ord...


Og guder hjelpe deg om du kommer midt i en samtale... selv om de gjør plass i kretsen, må du pinefullt lide deg igjennom en samtale med minst tre medtalere, og når du ønsker å komme med et innspill, aner du ikke når du skal bryte inn, om du skal bryte inn, og øyeblikket forbigår deg i all stillhet til samtalen dreier inn på andre stier, mens du enda halser etter fra innspillet for ti minutter siden.


Og folk undrer seg over hvorfor du er fåmælt? Du som ellers snakker så andre ikke tror sine egne ører når ditt felt kommer for dagen? Du er jo glup, smart, vittig... hvorfor snakker du ikke mer ellers? Du smiler matt og trekker beskjedent på skulderene. 


Telefonskrekk er til evig tuftet på turn-taking, uansett om du kan se personen eller ei. I spekterkretser er det én av mange ting nevrotypiske tar for gitt, at man skal forutse og avvente andres tanker. Tankelesing er oss dog ennå ikke forunt.  

Kommentarer

Legg inn en kommentar

Populære innlegg fra denne bloggen

Forkledd

-
  Vi på spekteret vet mye om forkledning, om ikke å vise sitt sanne jeg. Vi er drager blant sauer. Hva er å være en drage? Er det å stå stolt frem som den man er og gi blanke i hva andre sier? Er det å la sitt overmot skinne igjennom saueull aldri så lite, så storsamfunnet kan merke det er noe annerledes, men ikke helt forstå hva? For en på spekteret er det begge deler. Å være en drage favner om en bred oppgave. Det er en maske man tar på seg, og noe man skjuler seg bak. Det er et sinnelag og en sabla forbannelse til tider. Det er å både beklage seg for annerledeshet og fremsi den med buldrende røst. Å være en drage er å være fri og å være fanget. Vi fanges av innlært evnehets – aldri gode nok slik vi er – men settes fri av våre vidløftige tanker som tillegger våre spede kropper alt mellom himmel og jord. Vi oppildnes av drageprat fra eldre tider, av får med svidd ull og rennende øyne. En fare for alle får, er dragen og dens ild. Den hittil kuede dragen ser mot verden og høye hi...
Les mer

Bølgebrudd

-
 I Norge nå sees ikke havet for bare bølger, menneskeverdige i skeiv, nevromangfoldig og aktivistisk forstand. Jeg kaster meg ikke på noen bølger bare for å være med i tiden. Det har aldri vært min stil. Men den nevromangfoldige bølgen er for viktig, til å bare la skylle over seg uten videre. Især ikke når jeg har arbeidet med nevromangfold de siste tre årene. Min avhandling er en krusning i hjerte av bølgen. Ikke fordi jeg hadde noe særlig ønske da jeg skrev, men fordi en del av meg visste jeg skrev for noe som er større enn meg selv.   Lenge har jeg trodd jeg har vært alene i min spede sak.  Å fremme kunnskap og bevisstgjøring om autismespektertilstanden (heretter  AST  eller  å være på spekteret ) her til lands. Jeg har talt de andres sak, de svakes sak, de såredes sak. De som blir dysset ned og fortiet. De som blir hørt for sent, når verden allerede har lyktes i å overbevise dem om nytteløsheten det er å stå frem som annerledes. Ikke å være en mus blant...
Les mer

Nye briller

-
  Hva ser man etter når man gjør en kritisk lesning av ett eller flere verk? Hva vil det si å lese noe med neuromangfoldige spekterbriller og hvordan kan det benyttes til bedre å forstå AST (autismespektertilstand) både litterært, kulturhistorisk og samfunnsmessig?   Da jeg først begynte på avhandlingen som fikk navnet “In Alien Country Surrounded”, var det ikke med noe særegen tanke, bortsett fra å se nærmere på AST i litteratur som årsak til lunefullhet eller spissfindighet, som det oftest har blitt sett som oppigjennom årene. Dette står i motsetning til kroppslige lyter, som i sin helhet har vært nyttet som uttrykk for ondskap eller årsak for øvrig vanferdsel ifølge disabilityforskerene David T. Mitchell og Sharon Snyder (2001) med sin narrative prothesis theory . Et syn i sakte endring. Å lese bøker ved en neurodivergent autistic reading (med neuromangfoldige spekterbriller, fritt oversatt) byr på nye måter å tolke verdenslitteraturen på. Det var Sonya Freeman Loftis...
Les mer