O jul med din glede

Julefreden senker seg omsider etter et slitsomt år, men forventningene er like høye.

Søker man på “asd and christmas” på nettet, er det første treffet rettet mot foreldre og hvordan man skal tilpasse julestria for barnet. Tips som myk belysning, mild duft, lite pynt og fastholdelse av rutiner. Den andre er fra Englands National Autistic Society (NAS) og inneholder alle deres (og andres) artikler om en AST-vennlig jul og romjul for voksne på spekteret. Litt av et sprik.

Selv har jeg feiret åtte juler som voksen på spekteret. Ikke så mye, men innsikt er verdifull. Siden jul for meg har betydd å skygge banen når selve stria blir for mye, enten det betyr å gjøre min del to uker før alle andre eller å stå opp før husstanden for å få litt fred og ro. Maten er sitt eget kapittel.

Ser man på de mange artiklene NAS foreslår, ser man et gjennomgående tema. Her er det alt fra angst til sanslig overfølsomhet til sammenbruddsoverlevelse til matvett. Alle gode ting å ha når man som spekterperson skal overleve julen. 

Fra rutinebrudd til sene måltider til brettspill til mat utenom det vanlige er jul en tid utenom tiden. Hvor enn fæl og dyster verden er ellers, kan man (nesten) alltid forvente at julen er den samme år etter år. Som et slags rødt og- grønnspraglet stoppeur som i vintermørket setter alt annet på pause mens man synger de samme sangene og ser de samme tv-programmene som alle andre år. Egentlig burde det vært en drømmetid for oss på spekteret, men her kommer det sosiale frem.

Slektninger man kjenner skulle vel også bety at man ikke hadde maskeringsbehov? At man kunne uredd være sitt gamle gale selv uten at noen hevet et øyebryn? Nåja. All julestria og mulig ufred kommer vel av at små og store stridsøkser, feider og nålestikk begraves i julefredens navn. Å være blant slekt og venner til øye blir stort og vått, tvunget til å døye julefred til tross for verdenssorg, verdensmøye og ufred ellers, er mye å be om. Fred og ufred går hånd i hånd, år etter år. Under denne frosne høytiden hvor alt skal være så hyggelig.

Treet skal hugges. Og bæres inn. Og pyntes. Peisen skal holdes i live. Mat skal forbredes. Og fortæres. Samtaler skal gå i det uendelige, nødvendige, men ikke alltid lystige. Folk kommer på besøk i tide og utide. En sjelden utåndig er få forunt. Men så er det jo jul og alle må bidra. Ens rutiner kommer helt i utakt, men det går bra, for det er jo jul. Den særegne tiden hvor alt stopper opp og det hverken skal snakkes dagligdagse eller politiske emner. En forunderlig juletid som forsøker å være den samme år etter år etter år.

Meldingene hagler. God jul! Julekort fra folk man aldri snakker med ellers. Takksigelser for gaver. Ønsker om julefred.

Julematen etes én gang i året. Risengrynsgrøten med mandel. Pinnekjøttet og julekakene fortæres i stillhet. Man sitter til bords i timevis, føles det som. Man går juletregang hvor sangene stadig blir færre og kortere. Man åpner gaver. Gjestene tusler hvert til sitt. Julefreden senker seg upåaktet hen. En tid hinsides tiden.

Kort sagt, for oss på spekteret er stillhet i stria undervurdert. Stillhet i julefeiringa også. Små øyeblikk med stillhet kan gjøre forskjell på glede og undergang.