Forkledd

 Vi på spekteret vet mye om forkledning, om ikke å vise sitt sanne jeg. Vi er drager blant sauer.

Hva er å være en drage? Er det å stå stolt frem som den man er og gi blanke i hva andre sier? Er det å la sitt overmot skinne igjennom saueull aldri så lite, så storsamfunnet kan merke det er noe annerledes, men ikke helt forstå hva?

For en på spekteret er det begge deler. Å være en drage favner om en bred oppgave. Det er en maske man tar på seg, og noe man skjuler seg bak. Det er et sinnelag og en sabla forbannelse til tider. Det er å både beklage seg for annerledeshet og fremsi den med buldrende røst. Å være en drage er å være fri og å være fanget. Vi fanges av innlært evnehets – aldri gode nok slik vi er – men settes fri av våre vidløftige tanker som tillegger våre spede kropper alt mellom himmel og jord. Vi oppildnes av drageprat fra eldre tider, av får med svidd ull og rennende øyne. En fare for alle får, er dragen og dens ild. Den hittil kuede dragen ser mot verden og høye himler hinsides og våger å drømme den kan fly.

De første vingeslagene er keitete. Vi har ikke nyttet oss av vinger før. Hele livet er vi blitt fortalt at vi er jordbundne, at vi ikke hører luften til. Hvem har da noensinne hørt om får som flyr? Vi blir mer sikre, dess mer vi flyr. Korte ferder først. Vi må venne oss til nye ting. Til vinger og stille omgivelser og nye verdenssyn, høyt oppe fra. Vi må lære å ete luft og drikke vind, hvor vi kun har latt oss mette av gress fra før. Trodd oss vanskapte og vemmelige, at vi ikke var som får flest.

Det skrikes nedenfra at vi vil falle, skulle vi fly for langt og for høyt. Hva bryr det vel oss, hva de der nede tenker? Vi har akkurat tatt til vingene, og staket ut vår egen kurs. Vi vet hva vi vil. Vi er gjenfødte drager, fostret, kanhende, av klov og ull og redsel, men drager like fullt. Så klart sauene er redde – de har ikke hørt om annet enn drager som forstokkede får, ulløse og ulærde, men ild i kjeften og blod på tann. Vi sier det forkledde drager tenker, der vi flyr frie og freidige og frelste over himmelen og synger. Skjellene våre funkler og sangene vår frir andre, som tenker som oss.

Men når vi først faller, faller vi hardt. Knust er knokler og maskekunst. Tilbake ligger kun en drage i blodige fåreklær. En drage med brukne vinger. Hvorfor i vår hybris trodde vi at vi var noe? Flokken kommer stavrende på trette fårebein, skoggerler og slår oss over kjeften vi trodde var skjult. Pirker oss i tennene og drar oss i ørene på hån. Dumme, drømmende drage! Trodde du at du var noe annet enn en vanskapt sau? Dette er prisen for å fly med klippede vinger. 

Leging tar tid. Vi falt i storm, døve av tordendrønn og blindet av lyn. I overmot trodde vi at vi evnet fly i storm. Trodde oss etslet til mer enn fåreklær og hån i flokken. Den gang ei. Vi må leges og lappes og lulles sammen, før vi atter flyr. 

Men fly skal vi, så snart knoklene er grodd.